🇷🇴 Română · 🇬🇧 English

Utdrag fra doktoravhandlingen «Tehnici de dezvoltare și antrenare a creativității specifice Artei Actorului» (Metoder for å utvikle og trene kreativitet i skuespillerkunsten), levert ved det nasjonale universitetet for teater og film «I.L. Caragiale» (UNATC) i București i 2018.

Oversatt fra den rumenske originalteksten. Utelatelser fra avhandlingen er markert med […].

3.1. Prekontekstuell improvisasjon

Siden kreativitet har flere fellestrekk med improvisasjonsteater, foreslår jeg prekontekstuell improvisasjon som en teknikk for å utvikle skuespillerens kreativitet i arbeidet med roller basert på ferdigskrevne dramatiske tekster.

Da jeg valgte uttrykket «pre-kon-tekstuell», hadde jeg både betydningen av prefiksene pre- og kon- i tankene («før teksten» og «sammen med teksten»), og betydningen som ligger i ordet pretekst (et falskt påskudd).

Det første begrepet jeg vurderte, var pretekstuell improvisasjon. Det beskrev scenisk improvisasjon før skuespillerne begynte å arbeide med dramatikerens tekst, en periode som kan sammenlignes med etydene i handlingsanalysen. Men i den siste delen av doktorgradsarbeidet, etter at jeg hadde gjennomført eksperimentene og forsøkt å samle materialet jeg hadde skrevet gjennom fire år til en helhet, innså jeg at scenisk improvisasjon ikke bare måtte være pretekstuell, men også kontekstuell.

Begrepet periodisering fra idrettstrening ga meg muligheten til å skille mellom to faser i teaterprøver der prekontekstuell improvisasjon brukes:

• 1. den pretekstuelle fasen (fasen der skuespilleren oppdager sitt eget kreative materiale i dramatikerens tekst, en fase som ligner handlingsanalyse); og
• 2. den kontekstuelle fasen (fasen som foregår parallelt med arbeidet med rollen, etter at skuespilleren har tilegnet seg dramatikerens tekst).

[…]

Når vi vender tilbake til de to fasene skuespilleren går gjennom fram mot premieren, altså pretekstuell og kontekstuell improvisasjon, bygger tilnærmingen jeg foreslår på prinsipper, øvelser og strukturer hentet fra improvisasjonsteater. Målet er at alt materialet som brukes i improvisasjonen, skal ha sitt utspring i og bygge på selve skuespillteksten.

På denne måten ligner prekontekstuell improvisasjon på Stanislavskijs velkjente etyder, men strukturene som brukes, er hentet fra improvisasjonsteater. Hovedvekten ligger ikke på kvaliteten på teksten som improviseres fram, eller på selve historien, men utelukkende på å stimulere skuespillerens kreativitet i arbeidet med sluttproduktet: rollen med en ferdigskrevet tekst.

Som konseptuell tilnærming foreslår jeg Viola Spolins perspektiv (improvisasjon som prosess), treningsmodeller og metoder hentet fra toppidretten (periodisering av trening, formtopp, restitusjon og konkurranseperiode), samt teknikker, øvelser og prinsipper hentet fra improvisasjonsteateret til Keith Johnstone og Del Close.

Det nye ved denne tilnærmingen ligger i å bruke prinsippene og øvelsene fra improvisasjonsteater, ikke som et mål i seg selv, ikke bare for å utvikle dramatisk materiale (slik som ved Second City-skolen), og heller ikke med det endelige målet å lage en improvisasjonsforestilling i et bestemt format (for eksempel Del Closes «Harold»-format eller Keith Johnstones Theatresports), men for bevisst, målrettet og pragmatisk å utvikle skuespillerens rolle i en teaterproduksjon basert på en ferdigskrevet tekst, gjennom prekontekstuell improvisasjon.

[…]

3.3. Målene med prekontekstuell improvisasjon

Hovedmålet er å støtte arbeidet under prøvene på en teaterforestilling med ferdigskrevet tekst og regi. Prekontekstuell improvisasjon kan brukes enten som en selvstendig tilnærming eller som et supplement. Når den brukes som et supplement, kan regissøren fortsette å arbeide ut fra sin egen tilnærming og samtidig bruke prekontekstuell improvisasjon når det er behov for det. De to tilnærmingene utelukker ikke hverandre og påvirker heller ikke hverandre negativt.

En av fordelene ved å arbeide med improvisasjon er at den ikke kan gjentas på nøyaktig samme måte. Hver improvisasjon er unik. Skuespillernes oppmerksomhet er reell, ordene deres er ekte og oppstår spontant, her og nå. Fordi improvisatøren må reagere på partnerens uplanlagte handlinger, har vedkommende ikke tid til å forberede seg eller late som.

Fri fra grepet til en «rollefigur» som kan skape avstand til en selv, konsentrerer improvisatøren seg bare om spillets regler, uten å ha tid eller overskudd til å betrakte seg selv utenfra eller sensurere seg selv.

Som treningsmetode kan øvelser hentet fra improvisasjonsteater gi ny friskhet når arbeidet med rollen har blitt et slit, åpne for oppdagelser der alt virker kjent, og berike situasjoner som tidligere bare har blitt utforsket gjennom dramatikerens tekst.

Når skuespilleren beveger seg inn i improvisasjonens ukjente terreng, med oppmerksomheten hele tiden rettet mot partnerens uforutsigbare handlinger og spillets regler, glemmer skuespilleren å «spille teater» og gir dermed seg selv muligheten til å reagere levende, spontant og uforutsigbart.

I motsetning til improvisasjonsteater, der forslagene kommer fra publikum, hentes alle forslagene til øvelsene i prekontekstuell improvisasjon fra selve teksten.

Hvis man for eksempel arbeider med en scene på vanlig måte, og «treneren» (regissøren eller læreren) etter en replikk sier til en skuespiller «la meg tenke litt», må skuespilleren som nettopp sa replikken, ta et skritt fram og sette ord på den indre monologen i situasjonen vedkommende befinner seg i. Når det er gjort, går skuespilleren tilbake til samspillet med partneren, og scenen fortsetter.

Når teksten brytes ned til improvisasjonsøvelser, noe skuespillerne ikke vet på forhånd, men oppdager underveis i prøvearbeidet, fører det til større tilpasningsevne, reduserer den rasjonelle selvsensuren og inviterer til tenkning gjennom handling.

[…]

---

Kilde: Dumitrescu, Bogdan-Mihail (2018). Tehnici de dezvoltare și antrenare a creativității specifice Artei Actorului (Metoder for å utvikle og trene kreativitet i skuespillerkunsten). Doktoravhandling, det nasjonale universitetet for teater og film «I.L. Caragiale» (UNATC), București, del III, kapittel 3, punkt 3.1 og 3.3, s. 172–175.

Delvis republisert på RetroDag, oktober 2026. Oversatt fra rumensk.