🇷🇴 Citește în română
🇬🇧 Read in English
Før jeg flyttet til Norge, hadde jeg, som skuespillerlærer ved teaterutdanningen i Romania, en studentgruppe som bare besto av jenter. Det var en veldig nyttig erfaring for meg. Det var første gang jeg sto alene med ansvaret for undervisningen. Fram til da, som doktorgradsstipendiat og universitetsassistent, var det professoren som la opp det faglige løpet for studentgruppen. Nå var det jeg som var in charge, og én gang i uka kom skuespilleren og professoren Adrian Titieni til undervisningen. Som en mer erfaren skuespiller og lærer enn meg hjalp han meg med å justere den pedagogiske kursen når det var nødvendig, og hver gang jeg hadde spørsmål eller trengte et råd, kunne jeg ringe ham når som helst, og han svarte alltid. For alt dette, og for tilliten han viste meg: Takk, Adrian Titieni!
Tilbake til denne jentegruppen: Det største problemet, slik jeg så det helt fra starten, var mangelen på tekster skrevet bare for kvinner. Da jeg søkte meg inn på Akademiet for teater og film i București for 30 år siden, var det flere studieplasser for gutter enn for jenter, nettopp på grunn av dramatikken. Det fantes flere mannsroller enn kvinneroller.
Det første året, første semester, var dette ikke noe problem, fordi vi jobbet med teaterleker, enkle tekster og scenisk improvisasjon. I andre semester gikk vi over til samtidstekster, og jeg fant scener som kunne tilpasses uten altfor store kompromisser. Da vi kom til Ibsen og Tsjekhov, til den psykologiske realismen i andre studieår, begynte jeg å få reelle problemer. Men også der fant jeg materiale vi kunne jobbe med: Noras monolog, scenen med Natasja og scenene med Masja, Olga og Irina i «Tre søstre» – veien var fortsatt ikke helt stengt. Vi fikk det til også i første semester av andre studieår, men da tiden kom for Shakespeare, begynte det virkelig å se umulig ut.
Hva gjorde jeg?
Det første jeg gjorde, var å jobbe med Shakespeares sonetter. Jeg tok det steg for steg og forsøkte å ikke forhaste prosessen, samtidig som jeg ville bevare spillegleden hos studentene.
Fram til da, helt fra første dag i første studieår og fram til slutten av det andre, hadde jeg aldri lagt bort improvisasjonsteater og scenisk improvisasjon. Jeg tok i bruk prinsippene jeg hadde sammenfattet i doktoravhandlingen min, «Teknikker og metoder for trening av den kreativiteten som er spesifikk for skuespillerkunsten». Jeg brukte det jeg der hadde kalt «prekontekstuell improvisasjon».
Da vi skulle inn i Shakespeares dramatikk, begynte vi for eksempel med sonettene. Steg 1 var å lære en sonett utenat. Steg 2 – jeg forklarte dem de faste reglene for sonettformen. Steg 3 – de skulle selv skrive dikt i shakespeariansk stil. Og i steg 4 fikk de noen ord på sparket og skulle der og da, med utgangspunkt i to–tre av dem, improvisere en sonett i Shakespeares stil der ordene jeg hadde gitt dem, skulle inngå.
Etter denne fasen var tiden kommet for å jobbe med noen scener fra Shakespeares dramatikk. Og jeg fikk en idé som jeg synes viste seg å fungere godt: Alle jentene lærte begge rollene i scenen mellom Richard og Lady Anne. Alle kunne jobbe med alle, de kunne bytte roller underveis i scenen og fortsette derfra. Vi hadde materiale å jobbe med og mange ulike muligheter til å eksperimentere. Det var vanskelig, men det var nyttig.
Det jeg observerte det semesteret i Romania (og senere også her i Norge), er at klassiske tekster er vanskelige å lære utenat for mange av dagens studenter. Det er i hvert fall min erfaring. Det å lære klassiske tekster skaper utfordringer: ordforrådet, formuleringene og noen ganger oversettelsene krever tid og tålmodighet.
Fordelene er imidlertid betydelige. Etter at du har jobbet med og lært begge rollene i scenen mellom Richard og Lady Anne, kommer nesten enhver tekst du møter etterpå, til å virke enkel. : – )
Det samme gjelder gresk tragedie og teater skrevet på vers: Det er krevende etapper, men de gir reelle fordeler i arbeidet med tekst. For min del forsøkte jeg å veie opp for denne vanskelighetsgraden ved å bevare lekenheten og spillegleden som kjennetegner den prekontekstuelle improvisasjonen. Og det fungerte: Til slutt var fordelene større enn ulempene.
Jeg tror at uansett hvor vanskelig teksten studentene arbeider med er, blir alt mer tilgjengelig dersom man klarer å bevare spillegleden og Viola Spolins prinsipp: «kom deg ut av hodet ditt».
Så lenge studentene liker det de holder på med, slutter feil å være et problem, tror jeg.
Og én ting til: Hvis man ser det på denne måten, finnes det ikke riktig eller galt, bare en daglig trening som pedagogen har lagt opp med omtanke, og som forhåpentligvis ender med at studentene skulle ønske at Shakespeare-modulen ikke var over.