Som jeg skrev her, har jeg vært med i NRK-serien «LIS». Hele episoden «Influensa» fra sesong to kan ses på NRK TV.
Jeg spilte på morsmålet mitt i scenene der jeg snakket med kona mi på telefon, og på engelsk i de andre scenene. Prøvespillingene gjorde jeg på norsk, og jeg lærte replikkene på norsk, engelsk og rumensk. Men tenkte gjorde jeg bare på rumensk.
Hvis jeg skulle gitt meg selv en karakter, ville jeg gitt meg selv en god en. Hvis jeg fikk muligheten til å spille inn alle scenene på nytt, ville jeg beholdt måten jeg jobbet på. Det er første gang på 25 år at jeg tenker slik om en rolle jeg har spilt, enten på film eller i teatret.
Etter å ha sett episoden i går skriver jeg nå ned det jeg gjorde bra, så jeg ikke glemmer det og kan gjøre det igjen. Jeg skal også skrive om det jeg ikke gjorde bra, så jeg vet hva jeg skal unngå neste gang! 🙂
Først og fremst: Jeg lærte replikkene mine skikkelig. Til prøvespillingene og prøvene kom jeg med alle replikkene fra samtlige scener lært utenat, helt nøyaktig.
Hva gjorde jeg bra under innspillingen? Jeg kunne replikkene til fingerspissene, hadde fysiske eller indre handlinger i hvert sekund og full tillit til regissøren og resten av teamet. Jeg møtte alltid opp før oppmøtetiden som sto i dagens call sheet. Til hver scene hadde jeg gjort det emosjonelle forarbeidet hjemme, men under selve opptaket var oppmerksomheten min 100 % på motspilleren og 0 % på meg selv.
Hva ville jeg endret? Jeg ville vært mer avslappet og hatt større tillit til meg selv.
Hva var mest utfordrende? Å gråte i den siste scenen. Det sto i manuset, det var fullt ut begrunnet i situasjonen, og det var slik jeg selv ville reagert i virkeligheten. Jeg ville klare det både på første og andre prøvespilling, på callbacken, under prøvene og i hver eneste tagning på den siste innspillingsdagen. Og det fikk jeg til hver gang, ekte, organisk og uten å presse det fram.
Hvordan skjedde det? Jeg gjorde jobben min som skuespiller: Jeg analyserte teksten og oversatte den til begreper som «plattform, hendelse, vendepunkt». Jeg fant det nøyaktige handlingsforløpet og holdt meg til det. Jeg vekket rollefigurens fortid til live gjennom intenst personlige paralleller og spørsmålet «Hva om dette hadde skjedd?». Jeg knyttet fortiden hans til mitt eget liv og aksepterte at det som skjedde med ham, også kunne ha skjedd med meg.
Så glemte jeg alt dette og konsentrerte meg bare om spørsmålet: «Hva om jeg hørte det motspilleren sier nå, for aller første gang i virkeligheten?»
Jeg levde i øyeblikket med oppmerksomheten rettet mot kollegaen min, Deniz Kaya. Og inn i framtiden manusforfatteren hadde forestilt seg, tok jeg med mine egne ønsker, tilpasset situasjonene i historien i «Influensa», fra sesong to av NRK-serien «LIS». Uten å lukke meg inne i meg selv og miste kontakten med motspilleren et eneste øyeblikk. En fantastisk skuespiller.
Deniz, takk for alt, bro. Sender masse love!
KISS! (Keep it simple, stupid.)