1937–1938
Brevet nedenfor er et utkast til et brev fra Nikolaj Demidov til Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko, som sammen med Konstantin Stanislavskij grunnla Moskva kunstnerteater. Dokumentet er ikke datert av Demidov selv; arkivets redaktører daterer det, på grunnlag av innholdet, til 1937–1938.
På dette tidspunktet nærmet Demidovs mer enn tjue år lange samarbeid med Stanislavskij seg slutten. Han hadde vært en av Stanislavskijs viktige medarbeidere i utforskningen og undervisningen av Systemet, og i 1935 hadde Stanislavskij trukket ham inn som redaktør og rådgiver i arbeidet med boken Skuespillerens arbeid med seg selv. Demidov skriver i dette brevet at han hadde arbeidet med boken i mer enn to år, og at han underveis diskuterte og til tider motsa forfatterens ideer. Stanislavskij skulle selv takke Demidov i bokens forord for råd, materiale og eksempler, for hans vurderinger av boken og for at han hadde påpekt feil.
Høsten 1935, under arbeidet med manuskriptet, ble uenighetene mellom dem stadig tydeligere. Ifølge Demidovs egen fremstilling skal Stanislavskij da ha sagt at «våre skapende veier skilte lag». Samarbeidet om boken fortsatte likevel en tid, helt frem mot manuskriptet skulle sendes til trykking, men Demidov ble ikke oppført som redaktør i den utgitte boken.
Samtidig hadde Demidovs egen pedagogiske praksis ført ham frem til en annen metode. Han stilte det han kalte Stanislavskijs «analytiske» metode opp mot en metode han selv kalte «syntetisk»: Skuespillerens skapende prosess skulle ikke deles opp i enkeltelementer, men behandles som en udelelig helhet. I stedet for bevisst «aktivitet» snakket Demidov om en bestemt form for «passivitet» – skuespillerens evne til å utsette seg for omstendighetenes påvirkning og la reaksjonen oppstå.
I denne perioden forsøkte han å finne støtte for ideene sine og for boken han arbeidet med. Han skrev til Stanislavskij, skuespilleren Ivan Moskvin og til slutt til Nemirovitsj-Dantsjenko. Av sistnevnte ba han egentlig om svært lite: å lese ti eller tjue sider av den nye boken hans.
I Demidovs arkiv er det ikke funnet noe svar fra Nemirovitsj-Dantsjenko på dette brevet.
Brevet
Høyt ærede Vladimir Ivanovitsj,
Gjennom Deres sekretær har jeg fått vite at De ikke vil finne tid til å snakke med meg, verken nå eller i fremtiden.
I omkring femten år har det vært som om noen krefter stadig har drevet oss lenger fra hverandre …
Jeg henvender meg ikke til Dem med en anmodning i en personlig sak. Slik De kjenner meg, vet De at jeg aldri har vært i stand til å ordne mine personlige forhold. Og de kommer antakelig til å forbli like uordnede.
Jeg henvender meg til Dem utelukkende i kunstens navn og for kunstens skyld. Og jeg har ingen andre å henvende meg til.
Som De vet, var jeg en gang en kjenner og tilhenger av «Systemet», men i løpet av de siste femten årene har livet og praksisen, umerkelig og skritt for skritt, ført meg bort fra det – i hvert fall fra dets grunnleggende prinsipper.
Det skjedde ganske enkelt. Når jeg ikke klarte å bringe skuespilleren inn i den nødvendige tilstanden ved hjelp av det ortodokse «Systemets» metoder, la jeg mislykketheten på mine egne feil og min egen utilstrekkelighet. Jeg begynte å snu og vende på metodene, og til slutt oppnådde jeg det jeg trengte. Men når jeg så tilbake, oppdaget jeg at jeg, uten å ville det, hadde brukt ANDRE midler.
Jeg begynte å se nærmere på hvordan andre regissører arbeidet, og å minnes det jeg hadde sett. Jeg oppdaget at når de lyktes, arbeidet de enten med helt andre fremgangsmåter – sine egne – eller så anvendte de, under dekke av «Systemets» fremgangsmåter og uten selv å være klar over det, metoder som stod i direkte motsetning til Systemet. (Det samme gjorde også «Systemets» opphavsmann selv.)
Konstantin Sergejevitsj foreslo at jeg skulle redigere boken hans. Jeg sa ja.
Jeg arbeidet med den i mer enn to år, motsa ham ofte og fikk ham til å gjøre en rekke innrømmelser. Men til slutt, som følge av disse prinsipielle uenighetene, «skilte våre skapende veier lag», slik Konstantin Sergejevitsj selv uttrykte det – selv om jeg utad og formelt fortsatt er regissør ved Stanislavskijs operateater.
Konstantin Sergejevitsjs bok skal snart utgis.
I løpet av de siste ti årene har også jeg skrevet svært mye. Resultatet er min egen bok, med et helt motsatt innhold. Den første delen er nesten klar til trykking.
Gjennom praktiske eksempler presenterer jeg i den EN NY INDRE TEKNIKK FOR SKUESPILLEREN og en ny pedagogikk.
I motsetning til Konstantin Sergejevitsjs analytiske metode skriver jeg om den syntetiske metoden.
Han snakker om å dele den skapende prosessen opp i enkeltelementer; jeg snakker om dens udelelighet.
Han snakker om «aktivitet» på scenen; jeg snakker om «passivitet» – om evnen til passivt å utsette seg for omstendighetenes påvirkning.
I motsetning til vår gamle undervisningsmetode, der vi i to år fylte elevenes hoder med alle mulige teaterpsykologiske begreper, forkynner jeg fullstendig fravær av terminologi og bare riktig praksis.
Elevene våre visste mye, men de kunne ikke gjøre noe.
Jeg illustrerer alt dette med eksempler fra praksis og forklarer nøyaktig hvordan det skal gjøres.
Ettersom jeg de siste tolv årene har arbeidet med dette problemet hver eneste dag, flere timer om dagen, har det i løpet av denne tiden samlet seg tilstrekkelig med materiale.
Jeg har lest enkelte kapitler for skuespillere og regissører. De sier at alt er skrevet enkelt, klart og lettfattelig: «Bare få den ut så fort som mulig.»
Jeg har fortalt noen av vår tids vitenskapsfolk, professorer i psykologi, om innholdet i Konstantin Sergejevitsjs bok og System. De sier: «Det er usedvanlig interessant, overbevisende og nytt … det ville det ha vært for førti år siden.»
Jeg har lest noen kapitler fra min egen bok for dem. De sier: «Det er usedvanlig interessant, overbevisende og nytt … det vil det være om fem år – akkurat nå finnes det i psykologien bare kimen til det De formulerer klart og helt praktisk.»
En av dem sa til meg: «Få den ut så fort som mulig, ellers forsinker De arbeidet mitt: Jeg kommer til å måtte bruke noen sitater fra boken Deres.»
De forstår selv at jeg ikke kan henvende meg til Konstantin Sergejevitsj for sympati eller hjelp når det gjelder denne boken.
Hvilken betydning har det at jeg formelt har kommet så langt bort fra Dem at jeg nesten synes å ha blitt en «fiende»?
Se bare hvor min utholdende, ærlige og lidenskapelige holdning til arbeidet mitt har ført meg – og hvem som til slutt har blitt fremmed og fjern for meg.
Fra det øyeblikket jeg begynte å støte på alle disse nye tingene som, slik det forekommer meg, representerer den eneste riktige veien, ble det stadig klarere for meg at det ikke er Konstantin Sergejevitsj, men nettopp De som vil stå nær det jeg tenker og arbeider med.
Jeg henvender meg til Dem med helt åpent sinn og med full tillit: Hele Deres skapende liv viser at De handler slik De mener er nødvendig for kunstens sak i det aktuelle øyeblikket, og ikke av hensyn til Deres egen karriere.
For mer enn tjue år siden, under den borgerlige minnehøytideligheten for Sulerzjitskij, uttalte De noen bemerkelsesverdige ord – kanskje husker De dem ikke engang lenger:
«Sann kunst er alltid revolusjonær, alltid radikal og alltid idealistisk.»
Det forekommer meg at arbeidet mitt ikke avviker fra noen av disse kravene.
Nå ber jeg Dem om svært lite: å lese ti–tjue sider av boken min.
Jeg sender Dem det andre kapitlet.
Om dokumentet og oversettelsen
Dokumentet er et utkast fra N. V. Demidovs arkiv, redaksjonelt datert til 1937–1938. Teksten ble publisert i materialet fra «N. V. Demidovs arkiv» og er senere sitert i forskning om Demidov og russisk teaterpedagogikk.
I originalen bruker Demidov uttrykket «новую душевную технику актера», som her er gjengitt som «en ny indre teknikk for skuespilleren». Det russiske ordet душевный viser i denne sammenhengen til skuespillerens psykiske eller indre liv og bør ikke forstås utelukkende i religiøs betydning.
Uttrykket «пассивно подставиться под обстоятельства», som her er oversatt med «passivt å utsette seg for omstendighetenes påvirkning», betegner ikke at skuespilleren skal være inaktiv. Det handler snarere om en beredskap til å la seg påvirke av omstendighetene uten å produsere reaksjonen på forhånd.
Kilde: N. V. Demidov, utkast til brev til V. I. Nemirovitsj-Dantsjenko, redaksjonelt datert 1937–1938, N. V. Demidovs arkiv; publisert i materialene fra «N. V. Demidovs arkiv» og senere sitert i utgaver og studier viet hans kunstneriske og pedagogiske arv.