Og det året hadde han strøket. Uansett hva han gjorde, uansett hvor mange privatlærere han skaffet seg, var resultatet det samme: stryk.
Han hadde prøvd alle mulige knep: å lure seg til å bestå, å bestikke noen for å få ståkarakter, å jukse, å bli venner med de flittigste elevene på skolen. Til ingen nytte! Han hadde strøket i dette faget, det letteste på hele læreplanen, ifølge alle andre.
Etter tretti års pine gikk han en vakker morgen inn på lærerværelset, falt på kne foran rektoren og ba om å bli utvist. Han fortalte at han aldri kom til å bestå dette faget. Rektoren visste at han hadde rett. Med tårer i øynene innvilget han ønsket.
Fra da av virket alt enkelt: Mannen-Som-Ikke-Kunne-Gråte, for det er ham dette handler om, var utvist.
Neste morgen mottok han det offisielle vedtaket om at han var utvist uten klagerett. Mannen-Som-Ikke-Kunne-Gråte gråt av glede.
For første gang på tretti år.
(16. juni 2008)