🇷🇴 citește în română
Kanskje handler alt bare om talent for en skuespiller. Kanskje er dette den brutale sannheten: Noen ønsker så sterkt å bli gode skuespillere, de jobber dag etter dag, men klarer likevel aldri å bli mer enn annenrangs skuespillere, mens andre rett og slett har talent. Jeg kjenner meg igjen i den første kategorien.
Vi vet ikke helt hva det vil si å være talentfull som skuespiller. En talentfull skuespiller er kanskje en skuespiller som trekker publikum og gjør det godt på kino. Kanskje er det så enkelt.
Eller kanskje talent er evnen til å få publikum til å glemme at de ser på en skuespiller som spiller i en film eller i et teaterstykke. Det er en slags sjette sans som har som oppgave å utslette skuespillerens egen skuespillersans. Gir det mening? Jeg mener en sans som på en måte visker ut bevisstheten om at du er skuespiller.
Spørsmålet er om denne evnen kan trenes: evnen til å la seg selv gå inn i historien, forbi selve skuespillet.
Én ting er, tror jeg, sikkert: Ekte følelser slår box office.
Jeg opplevde det i går, da en 14 år gammel jente ga meg et øyeblikk der jeg fullstendig glemte at jeg så på en film.
Plutselig brast hun i gråt, helt organisk, og i noen sekunder strømmet livets sannhet inn i kinosalen og traff meg rett i mellomgulvet. Det var noe uforutsigbart, noe som bare skjedde, og som fikk meg til å gå inn i historien hennes og glemme at jeg satt på kino. Hun var ikke engang i nærbilde; faktisk tror jeg hun nesten hadde ryggen mot kameraet, men sannheten i øyeblikket kom gjennom lerretet likevel.
Jeg vet ikke hvor mange tagninger de gjorde. Jeg vet ikke hva som skjedde på settet. Jeg vet ingenting om alt dette. Det jeg vet, er at akkurat dette øyeblikket ble værende i meg. Mange øyeblikk fra filmen har festet seg i tankene mine, men dette festet seg i hjertet.
Skuespilleren var 14 år da filmen ble spilt inn. Det er Henrikke Lund-Olsen, en jente fra Bergen som allerede hadde Krigsseileren og TV-serien Lykkeland på CV-en. Jeg kjente ikke til henne. Jeg kommer til å følge med på henne videre.
For meg ga dette øyeblikket i går kveld en definisjon på skuespillertalent: Du har talent når du, uten helt å vite hvordan selv, fungerer uten å «spille», uforutsigbart, hinsides ditt eget skuespillerhode, i tråd med det klassiske spørsmålet: «Hva om dette skjedde med meg?»