Revidert versjon for publisering av teksten som innleder doktoravhandlingen min, skrevet i 2017, ferdigstilt og forsvart i 2018 ved Universitatea Națională de Artă Teatrală și Cinematografică «I.L. Caragiale» i București.
Teknikker for utvikling og trening av skuespillerkunstens særegne kreativitet
Vitenskapelig veileder:
førsteamanuensis Paul Chiribuță, ph.d.
Doktorgradskandidat:
Bogdan-Mihail Dumitrescu
Takk
Å skrive en doktoravhandling der du hevder at du kan gi holdbare svar på spørsmålene som opptar utøvere og teoretikere innen skuespillerkunsten, er en krevende oppgave. Disse spørsmålene har eksistert helt siden det oppsto et bevisst behov for å systematisere de kreative fenomenene og prosessene som er særegne for dette yrket.
Allerede i den første setningen melder det omstridte spørsmålet seg, med rette, om den pedagogiske kompetansen til en skuespiller som, i likhet med meg, ikke tilhører rekken av utøvere som er blitt anerkjent gjennom priser, av fagjuryer eller for bemerkelsesverdige skuespillerprestasjoner.
For å innlede et sannferdig og organisk forankret arbeid som jeg fullt ut tar ansvar for, og hvis resultat for øyeblikket er ukjent både for meg og for deg, leser, føler jeg behov for ærlig og uten omsvøp å presentere den første parameteren i situasjonen vi befinner oss i sammen akkurat nå: Jeg skriver denne innledningen, mens du leser denne begynnelsen.
Jeg er Bogdan Dumitrescu, skuespiller og improvisatør, 40 år gammel. Jeg ble uteksaminert fra Academia de Teatru și Film, skuespillerlinjen, i 2001, i klassen til professorene Ion Cojar og Gelu Colceag. Senere vendte jeg tilbake til Universitatea Națională de Artă Teatrală și Cinematografică «Ion Luca Caragiale» for å ta en mastergrad i skuespillerpedagogikk, som jeg fullførte i 2014.
Samme år søkte jeg og ble tatt opp til doktorgradsstudiet ved det samme universitetet, med forskningstemaet «Teknikker for utvikling og trening av skuespillerkunstens særegne kreativitet». Resultatet av studien, som ble påbegynt i 2014, vil bli sammenfattet på de følgende sidene.
Dette er de gitte omstendighetene i situasjonen du befinner deg i akkurat nå, leser.
Jeg tillater meg denne personlige og uformelle tilnærmingen nettopp for helt fra begynnelsen å eksemplifisere språket på de følgende sidene: et fagspråk som er blitt til gjennom min personlige tilpasning av språket til teaterskapere og pedagoger som er viktige for oss, blant andre Konstantin Stanislavski, Viola Spolin, Sanford Meisner, Keith Johnstone, Lee Strasberg, Del Close og Ion Cojar.
Situasjonen vi befinner oss i sammen, har altså følgende parametere. Slik jeg ser det, er sannheten i øyeblikket denne: lørdag 5. august 2017 klokken 12.37. Jeg er hjemme og forsøker å formulere en innledning som skal gi deg alle opplysningene du trenger for å forstå og akseptere det skriftlige arbeidet som følger – kanskje til og med for å tro på det.
Det er et doktorgradsprosjekt som tar sikte på å gi alternative perspektiver på den kreativiteten som er særegen for skuespillerkunsten, om ikke også å finne noen svar.
Dette er i grove trekk forventningene mine.
I den andre enden av kommunikasjonsprosessen som nettopp har begynt, befinner «DU» deg, leser: den som, tilfeldig eller ikke, har funnet eller skulle finne dette arbeidet.
Hvem er du?
Det vet du best. Jeg kan bare ane eller forestille meg hvilken rolle du har, innenfor en subjektiv, men likevel nokså forutsigbar horisont.
Du kan være en skuespillerstudent på jakt etter svar på personlige og faglige usikkerheter; en skuespiller- eller regissørkollega som er interessert i emnet; en professor i komiteen som skal vurdere meg; en tidligere lærer som er opptatt av hvordan det går med sine tidligere studenter; en av studentene som forklaringene mine har forvirret eller hjulpet; eller en doktorgradskandidat som akkurat nå leter etter ideer til sin egen avhandling.
Forventningshorisonten for dette «du, leser» er dermed begrenset og til en viss grad forutsigbar.
Takk til alle mulige lesere. Og til dere som leser disse linjene akkurat nå, hvem dere enn er: Takk enda en gang!