Takk for at du gikk med på å møte meg. Det betyr mye for meg. Takk igjen!
Du har forandret deg siden sist jeg så deg. Ikke nødvendigvis til det verre, ikke misforstå. Du er cool, nesten sexy. Og du ser yngre ut, selv om håret stort sett har forlatt deg.
Jeg tror ikke på det ordtaket om at «dumt hår forlater et klokt hode», for å være ærlig. Jeg tror faktisk på det motsatte. «Klokt hår forlater et dumt hode» – det er det motsatte, skjønner du? Når jeg tenker meg om, passer den andre varianten bedre på hodet foran meg… unnskyld, på eksempelet foran meg.
Men la oss være politically correct og ikke kommentere folks utseende.
Og likevel: Hva er greia med alle de ekstra kiloene? Du ser ut som en grevling i emning… Beklager, jeg stopper. Sånn, nå har jeg stoppet.
La oss snakke om noe annet. Jeg ville se deg. Jeg liker ikke å høre meg selv si det, men… jeg har savnet deg som faen i alle disse årene.
Det var morgener da jeg våknet og luktet på puta fordi jeg syntes den luktet av deg. Det var hele netter da jeg våknet mens jeg ropte navnet ditt. Det var år da jeg nevnte deg i hver eneste terapitime. Jeg vet ikke om du fikk hikke. Antakelig ikke.
Jeg har byttet terapeut tolv ganger, og ikke én av dem har klart å løse dette med deg. Idioter. Alle psykoterapeuter er, etter min mening, sjarlataner. De tar masse penger for å innbille folk at det er greit å leve med dette drittlivet, at det er greit å føle det man føler, og at man må akseptere alt som har skjedd og alle menneskene som har gjort en urett. De kunne i det minste gjort det litt billigere, hva faen!?
Men beklager, jeg tok litt av. Som de selv sier: «Alle følelser er gode!» Alle følelser er gode. Hva tror du?
Ikke svar. Det var bare et retorisk spørsmål. Jeg er ikke interessert i hva du kunne ha sagt. Jeg gir faen!
Jeg vil bare si at jeg hatet deg, at jeg hater deg akkurat nå, og at jeg sannsynligvis kommer til å hate deg helt til døden. Og etterpå også.
Din død, altså. For jeg håper du dør før meg! Og etter den store overgangen kan du bare forberede deg på å havne i helvete, for jeg håper du skjønner at du ikke har noen som helst sjanse på femstjerners all-inclusive!
Det var omtrent det jeg hadde å si etter alle disse årene uten et eneste livstegn fra deg. Sånn, nå har jeg roet meg.
Dette blir sannsynligvis det siste møtet vårt. Det er en ganske god treffprosent hittil, synes jeg: På tretten år har vi sett hverandre to ganger.
(Pause.)
Vil du svare, vær så snill?
Noen har ringt deg fem ganger allerede. Jeg har telt. Dette er sjette gang. Jeg setter i hvert fall pris på at du har satt telefonen på vibrasjon.
Hei! Noen ringer. Skal du ikke svare?
Det er greit for meg. Jeg har sagt det jeg skulle si. «Vi ses i et annet liv, når vi begge er katter», som Tom Cruise sa i Vanilla Sky, eller Penélope, tror jeg… Eller noe sånt.
Gi meg telefonen! Gi meg den! Gi meg telefonen, vær så snill!
(Tar telefonen og svarer.)
(I telefonen.)
Ja, hallo. Bare si det!
(Lytter.)
Han kan ikke snakke akkurat nå. Eller så vil han ikke snakke, jeg vet ikke. Hvem spør?
(Lytter.)
Hvem er du, egentlig?
(Lytter.)
Aha. Jeg skjønner.
(Pause.)
Jeg? Jeg er… broren din.
[For en kvinnelig utøver: «Jeg er… søsteren din.»]
Ja. Ok. Klart det. Hvorfor ikke?
(Pause.)
Beklager, jeg kan ikke snakke mer nå. Hyggelig å snakke med deg.
(Rekker ham telefonen.)
Den er til deg, pappa!
Først publisert i dag på RetroDag.
Teksten kan brukes gratis ved auditions og opptaksprøver, med kreditering av forfatteren.