🇬🇧 english

🇷🇴 română

Som jeg skrev her, kom gjennombruddet i min forståelse av skuespillerkunsten gjennom improvisasjonsteater. Hvis teater med en på forhånd fastlagt tekst er en vei der du går med ansiktet vendt mot en fremtid du kjenner og har foran deg, er improvisasjonsteater en ferd du gjør baklengs: Du går baklengs mot en ukjent fremtid, mens du foran øynene bare har fortiden, det som nettopp har skjedd. Skuespilleren kjenner scenens fremtid; rollefiguren skal ikke kjenne den.

Boris Zahava, en betydelig teaterpedagog, skrev for mer enn 50 år siden: «Den sanne kunstnerens motto bør være: Ved hver forestilling, litt annerledes enn ved den forrige.» (Boris Zahava, Skuespillerens og regissørens kunst, 3. utgave, Moskva, 1973, s. 114; min oversettelse.)

Spørsmålet som melder seg, er hvordan du i en teaterforestilling med en på forhånd fastlagt tekst – eller i hver tagning som filmskuespiller – kan få til dette «litt annerledes» som Zahava snakker om. Og her oppstår et av skuespillerkunstens paradokser: Du kan få det til å bli litt annerledes hver gang nettopp ved å vite svært godt alt du skal gjøre og alt du skal si – altså ved å kjenne alle de fysiske og verbale handlingene perfekt.

Altså: Når det gjelder det som er obligatorisk, må skuespilleren kunne teksten perfekt, ord for ord, komma for komma. Det finnes en måte å kunne teksten på som er særegen for skuespilleryrket: Å kunne teksten som skuespiller betyr at du kan si den svært raskt, selv om du blir vekket fra søvnen, ordrett, uten å nøle eller gjøre en eneste feil. Først da kan du være virkelig fri i selve spillet; først da kan du være litt annerledes hver gang. Det er viktig at du som skuespiller forstår dette helt klart og uten nyanser. Det er også viktig å trene på dette som skuespillerstudent, slik at du kan gjøre det i ethvert prosjekt, på skolen, i teatret eller på filmsettet. Dette er den kjedeligste delen, men den er obligatorisk. Den har ingenting med talent å gjøre; det handler bare om bevisst arbeid. Metoden spiller ingen rolle. Alle kan finne sin egen teknikk; det viktige er at den fungerer. Jeg skriver for eksempel teksten for hånd titalls ganger, både på morsmålet mitt og på et annet språk, helt til jeg har lært den. Det kan ta én dag eller én uke; jeg fortsetter til jeg uten å ha teksten foran meg kan si alle replikkene, én etter én, i raskest mulig tempo, samtidig som jeg utfører en fysisk handling. Først når jeg klarer å fungere på denne måten, mener jeg at jeg kan teksten. Jeg gjentar: Hver og en med sin teknikk.

Som en personlig regel møter jeg opp på settet uten et eneste ark med teksten på. Selvfølgelig er det ikke enkelt, selvfølgelig krever det innsats, men hvis du som skuespiller ikke oppfyller denne obligatoriske betingelsen, er det ikke mulig å være virkelig fri i spillet. Den friheten kommer først etterpå. En conditio sine qua non er at du kan teksten «som Fadervår», slik et annet rumensk uttrykk lyder.

Det får være nok for i dag, for jeg er blitt sliten av å prøve å virke intelligent. : – )

Lykke til med å lære teksten, venner!