🇬🇧 Read this article in English
Først: Dette er ikke en filmanmeldelse. Selv om jeg er skuespiller og skuespillerlærer, handler dette innlegget ikke om filmen, men om Romania.
les mer: Preambel til filmen «Fjord»Bodnariu-saken fikk stor medieoppmerksomhet i Romania for omtrent ti år siden. Jeg kjenner saken bare fra rumensk fjernsyn. Jeg har ingenting å si om denne saken.
Dette innlegget handler litt om foreldreskap, litt om Romania og litt om sjablonger, klisjeer, generaliseringer og fordommer som kan oppstå.
Nå rett på sak — og saken er meg selv: Jeg er 49 år, og de første tolv årene av livet mitt tilbrakte jeg i den avskyelige kommunismen Ceaușescu holdt oss fanget i. Det fantes nesten ikke mat i butikkene, man kunne ikke si noe negativt om det kommunistiske regimet, og man kunne ikke reise ut av landet som man ville. Både pass og utreise krevde tillatelser som ble kontrollert av regimet. Disse ble gitt etter regimets eget forgodtbefinnende, og ofte lettere dersom man hadde de rette «forbindelsene».
Hvis man fortalte en vits om Ceaușescu eller lyttet til Radio Free Europe eller Voice of America, kunne man havne i søkelyset til Securitate — regimets politiske politi. Opposisjon, dissidentvirksomhet og uttalelser som ble oppfattet som fiendtlige mot regimet, kunne føre til overvåking, trusler, avhør, arrestasjon eller fengsel.
I min barndom, i București på 1980-tallet, het Julenissen Moș Gerilă — «Bestefar Frost». Avisene skrev bare om hvor godt livet var under kommunismen, og fjernsynet sendte bare noen få timer om dagen, hovedsakelig med og om «Fedrelandets elskede sønn» og «kamerat Elena Ceaușescu».
Slik jeg husker det, var det kaldt i boligene. Matolje, mel og sukker ble rasjonert. Man kunne stå i kø hele natten for å få kjøtt eller bananer dersom man ikke hadde «pile» — altså forbindelser. I stedet for ordentlig kaffe drakk man «nechezol», en kaffeerstatning, og salamien var som regel laget av soya. Selv drakk jeg Coca-Cola og Fanta for første gang i 1990, selv om familien min ikke var fattig.
På skolen min slo noen lærere elevene uten at foreldrene ble sinte. De hadde også et uttrykk for det: «Bătaia e ruptă din rai» — omtrent: «Julingen kommer fra paradis». I dag er fysisk avstraffelse av barn forbudt ved lov i Romania.
Som barn ble jeg utsatt for fysisk vold på skolen og hjemme. Hadde jeg blitt født ti år senere, ville jeg ha sluppet dette.
Av alle vennene mine som har blitt foreldre siden 2010, da jeg selv ble far for første gang, kjenner jeg ingen som har utsatt barna sine for vold eller overgrep. Det finnes lover som forbyr vold og mishandling av barn, på samme måte som det finnes lover som forbyr mishandling og grusomhet mot dyr.
Likevel finnes det også i dag foreldre i Romania som er voldelige mot sine egne barn. Det skyldes ikke «kulturelle forskjeller», men alkohol, manglende kunnskap om barneoppdragelse og manglende respekt for loven.
Jeg mener fortsatt det samme her i Norge som jeg mente i Romania: Det er helt nødvendig for et barn å vokse opp med vissheten om at ingen voksen, uansett hvilken autoritet vedkommende har, har rett til å utsette barnet for vold, mishandling eller overgrep.
Ellers er jeg svært nysgjerrig på hvilke reaksjoner denne filmen vil vekke her i Norge. Jeg mener dette er en nødvendig film, både for Norge og Romania.
Jeg sender love både til Romania og Norge, og jeg brenner etter å se hvordan denne filmen blir mottatt her, i landet der historien utspiller seg.
Lykke til, alle dere som har laget filmen, og hilsen til alle som kjenner meg og har jobbet med den!
Leave a Reply