Dette er et utdrag fra et teaterstykke jeg begynte å skrive for en stund siden. Det heter «Innvandreren». Teksten er ikke ferdig. Kanskje blir den det en dag. Slik ser den ut akkurat nå.
Noe av materialet vil være kjent fra «Ibsen vs Caragiale». Her dukker det opp igjen som teater.
PREAMBEL – en slags interaktiv monolog
Hei, jeg heter (sier sitt eget navn), og jeg er skuespiller. Forfatteren bestemte at jeg skulle være den som snakket med publikum. Personlig var jeg ikke enig i det. Altså, helt seriøst: Hva er poenget?
Han kunne ha projisert noe, laget en Instagram-vennlig video eller noe AI-generert. Hva faen?!
Jeg sa til regissøren at jeg kunne lage noe for ham gratis, bare jeg slapp å komme hit og snakke med dere. For dette er teit, og ingen vil se noe sånt på teater.
Dessuten finnes det ikke en eneste skuespiller i verden som kan gjøre dette på en autentisk måte. Hver gang vi snakker direkte til publikum, kjenner vi at det er falskt, formålsløst og kjedelig!
Ikke sant?
Ikke sant?
Det er kjedelig for oss skuespillere, men også for dere, publikum. Ikke sant?
Rekk opp hånda, dere som helt ærlig synes dette er kjedelig. Vær så snill! Helt seriøst, gjør det for min skyld. Jeg har til og med veddet med regissøren om dette.
Kom igjen, rekk opp hånda!
Ja, altså, det er kjedelig. Det er helt klart!
Han gikk ikke med på det. Så jeg måtte gå med på dette.
Altså … jeg er skuespiller. Jeg kan jo ikke si nei til en jobb. Ellers sulter jeg, ikke sant?
Unnskyld at jeg brukte ordet «nei»! Jeg sa det tusen ganger, men han sa det til meg bare én gang. Så here I am. Jeg snakker med dere. Sånn er det.
Bra!
Tilbake til teksten min …
Stykket heter «Innvandreren». Alle vet hva det betyr, ikke sant?
Rekk opp hånda, dere som vet hva ordet betyr.
Bra. Jeg skjønner.
Jeg har et spørsmål til. Hjelp meg litt: Har noen av dere noen gang sett en innvandrer?
Jeg vet at det kanskje virker politically incorrect. Kanskje spørsmålet kan provosere. Kanskje dere ikke burde rekke opp hånda. Kanskje dere ikke vil rekke opp hånda. Og det er deres rett.
Altså, hvis dere vil, så rekk opp hånda. Hvis ikke, så la være!
Men uansett om dere har mot til å gjøre det eller ikke, vær så snill å tenke på dette: Har dere sett en innvandrer?
Og hvis dere har det, så rekk opp hånda inni dere.
Så jeg ser at dere vet hva tittelen på stykket betyr.
Jeg har ett spørsmål til: Er det noen av dere her i salen som er innvandrere?
Rekk opp hånda, vær så snill! Hvis dere vil hjelpe meg, rekk opp hånda. Jeg ber dere!
Hvis ikke, så la være. Dere har lov til å si nei. Det er bare skuespillere som ikke har lov til det!
Forresten, er det noen skuespillere i salen?
(Hvis det er noen, kan skuespilleren improvisere én eller flere replikker. Hvis ikke, går han tilbake til teksten.)
Så: Har vi en innvandrer i salen som vil rekke opp hånda?
(Skuespilleren som snakker, rekker opp hånda.)
Ok. Jeg skjønner.
(Skuespilleren fortsetter på morsmålet sitt.)
Da vet dere hva jeg snakker om, selv om ikke alle nødvendigvis forstår meg akkurat nå, når jeg snakker «på et annet språk».
Forfatteren er også innvandrer. Dette er måten han har valgt å fortelle historien sin på.Med disse ordene.
(Skuespilleren går tilbake til norsk.)
Jeg har et barn på to år som har begynt i barnehage her. Han kan ikke så mye norsk. Altså, han kan så mye norsk som man kan forvente av et barn på to år som kom til Norge for seks måneder siden.
I barnehagen snakker de bare norsk med ham. De ansatte sier at han forstår. Jeg tror han skjønner litt, på en måte.
Men jeg tror også at han lever med en konstant frykt for å gå glipp av noe.
Sekund for sekund.
Når jeg henter ham i barnehagen, klamrer han seg til meg og slipper ikke taket før vi er hjemme. Neste morgen, når jeg leverer ham igjen, gjør han det samme.
Selvfølgelig kan alle barn gjøre sånn. Det er normalt. Jeg kjenner de «psyko-pupu-pediatriske» teoriene.
Men jeg vet også én ting: For et innvandrerbarn er det vanskeligere.
Den voksne innvandreren er akkurat som dette barnet.
Bare i en større kropp.
Sekund for sekund er han også på vakt, redd for å gå glipp av noe. Fra et enkelt «Pose?» ved kassa i butikken til det kompliserte «Og hvilke forventninger har du til denne jobben?» under sitt første jobbintervju.
Før jeg kom hit, brukte jeg fire måneder på å lære språket. Først med Duolingo. Så på Zoom med en lærer. Til slutt ansikt til ansikt med en lærer, i samme rom.
Jeg kom hit og skjønte at språket jeg hørte folk snakke, ikke hadde så veldig mye med det jeg hadde lært hjemme å gjøre.
Den første scenen handler om hvordan jeg prøvde å lære språket før jeg kom hit.
La oss sette i gang!
SCENE I – JEG ER, DU HAR
INNVANDREREN
Jeg er, du har, han/hun jobber, vi kommer fra, dere kommer ikke fra, de snakker.
INNVANDRERKVINNEN
Roligere. Mer konsentrert. Begynn med å bøye verbet «å være» i presens.
INNVANDREREN
Ikke fortell meg hvordan jeg skal gjøre det! Jeg gjør så godt jeg kan!
INNVANDRERKVINNEN
Jeg sier bare at du ikke gjør det riktig. Du kan ikke lære ved å bøye forskjellige verb. Det du gjør, er tull!
INNVANDREREN
Jeg lærer bedre sånn!
INNVANDRERKVINNEN
Du tror bare at du lærer. Du lærer ingenting! Et fremmedspråk lærer man på samme måte som man lærer matematikk. Først må du lære formlene skikkelig. Man gjør ikke sånt på gehør!
INNVANDREREN
Jeg gjør det sånn!
INNVANDRERKVINNEN
Hvorfor er du aggressiv?
INNVANDREREN
Hvorfor lar du meg ikke gjøre det slik jeg vil?
INNVANDRERKVINNEN
Du burde heller begynne med øvelsene i preteritum. Du vet at vi har mye å gjøre før i morgen. Vet du det eller ikke?
INNVANDREREN
Jeg vet det. Og jeg gjør dem ikke!
INNVANDRERKVINNEN
Hvorfor gjør du dem ikke? Du oppfører deg som et barn!
INNVANDREREN
Hva mener du? At du må ta deg av to barn? At du må passe på både meg og den lille?
INNVANDRERKVINNEN
Ikke rop! Du vekker ham, og jeg er helt ødelagt av søvnmangel!
INNVANDREREN
Jeg roper ikke! Jeg snakker bare sånn. Litt høyere! Yrkesskade. Jeg er skuespiller, har du glemt det?
Altså … la meg bruke preteritum, så du kan se at jeg vet hvordan man bruker det:
I landet mitt VAR jeg skuespiller!
Det er en handling i fortiden, tydelig avgrenset i tid og rom.
Og avsluttet!
Derfor bruker vi preteritum!
Er det bra?
INNVANDRERKVINNEN
Du vekket barnet!
(Hun går ut. Han blir igjen alene. Han fortsetter å skrive verbene, alle forskjellige, akkurat som tidligere.)
INNVANDREREN
Jeg er, du har, han/hun jobber, vi kommer fra, dere kommer ikke fra, de snakker.
(Hun kommer tilbake.)
INNVANDREREN
Sovnet han igjen?
INNVANDRERKVINNEN
Ja.
INNVANDREREN
Unnskyld. Kanskje jeg bare er redd.
INNVANDRERKVINNEN
Du skal vite at vi ikke trenger å dra dit. Vi kan dra til Spania. Eller bli hjemme.
INNVANDREREN
Jeg sa at vi drar, så vi drar. Det kommer til å gå bra.
INNVANDRERKVINNEN
Vil du ligge med meg?
INNVANDREREN
Og hvis barnet våkner igjen?
INNVANDRERKVINNEN
Han våkner ikke. Remember? Happy mama, happy kiddo!
DE TO KYSSER. FADE OUT. STILLHET I FEM SEKUNDER. SÅ HØRES ET BARN GRÅTE.
SCENE II – BAGASJEN
(Noen måneder senere. Foran garasjen står trillekofferter, kofferter og bager. Et hundebånd ligger oppå bagasjen. Han pakker. Hun hjelper ham.)
[…]
SCENE III
(Ved den sørlige grensen mellom Sverige og Norge. Det er to kjørefelt: «Nothing to Declare» rett fram og «Goods to Declare» til høyre. Grønt rett fram. Rødt til høyre. Bilen er full av bagasje og trillekofferter. I baksetet, mellom bagasjen, kan man så vidt skimte en gammel golden retriever.)
HAN
Etter tre dager og to netter er jeg endelig framme ved grensen. Jeg har forberedt meg grundig på dette øyeblikket.
Jeg har ordnet ormekuren til April slik reglene krever. Vaksiner. Alt. Jeg har hundepasset hennes og alle stemplene i det internasjonale helseheftet.
Alt er i orden.
Jeg vet at jeg må velge rød sone. Jeg har en hund å deklarere.
Rett fram er det ingen.
Fri vei.
Grønt.
Norge.
Til høyre ser jeg et rødt lys og, et stykke lenger bak, noen folk i uniform som sjekker dokumenter og lastebiler.
Hvis jeg kjører rett fram, er jeg endelig i Norge etter tre dagers kjøring. Men det er mulig at de sender meg tilbake.
Hvis jeg velger rødt, kan jeg miste enda en halv dag: bilen gjennomsøkt, hundepapirene kontrollert, hunden ut av bilen, all bagasjen endevendt.
Herfra er det bare førti minutter til det nye huset. Det sier Maps, i hvert fall.
«Å være eller ikke være korrekt?»
Det er spørsmålet!
Å holde ut, å gjøre slutt på det, å sove eller å drømme?
Hvis jeg noen gang får spille Hamlet igjen, trenger jeg ikke å gjøre noe annet enn det jeg gjør akkurat nå.
Ikke noe mer!
Hvis jeg klarer å svette av nervøsitet slik jeg gjør akkurat nå, blir Hamlet-monologen min bedre enn Laurence Oliviers.
«Å være eller ikke være?»
På tre sekunder hadde jeg valgt.
To sekunder senere var jeg allerede i Norge.
Med en uregistrert golden retriever.
I et nytt land.
På vei til et nytt hus.
Med en bil registrert i Romania.
Med passene våre – menneskenes og hundens – fortsatt ubrukte.
Jomfruelige.
Ha det, Romania.
Welcome, Norge!
… To be continued …
Leave a Reply